Fredsbevegelsen som forsvant

Palestinernes FN-søknad gir et innblikk i den fastlåste konflikten med Israel. Selv om brorparten av israelere støtter et uavhengig Palestina, legger de lite press på myndighetene.

– Kronikk publisert i VG, 28. september 2011

Det gikk et historisk sus over Manara-plassen i Ramallah på fredag kveld. Tusener av palestinere jublet i det en storskjerm viste president Mahmoud Abbas overrekke søknaden om opptakelse som medlemsland til FNs sikkerhetsråd i New York.

Årsaken til at søknaden kommer, er stillstand i den diplomatiske prosessen og et lite forhandlingsvillig Israel. Det var et desperat forsøk på endelig fremgang overfor israelerne. Målet er en uavhengig palestinsk stat. I ryggen har presidenten støtte fra brorparten av den arabiske verden og mange andre.

Men USA og Israel markerte seg mot. Selv om alle støtter en tostatsløsning, stod også flere europeiske land mot initiativet. Meningsmålinger viser at støtten til en tostatsløsning er over 70 prosent i Israel. Men få israelere legger press på myndighetenes linje ovenfor palestinerne.

Hvorfor ikke?

Dynamisk, mangefasettert, med mange med sterke meninger. En trenger ikke å ha tilbragt lang tid i Israel, for å forstå at slik er dette samfunnet.

I motsetning til de fleste landene i regionen har Israel dype akademiske tradisjoner, og forfattere og intellektuelle, fra ytre venstre til ytre høyre. Og til tross for tiår med kriger og press: Slik er fortsatt Israel.

Dette berører selvfølgelig også konflikten med palestinerne; okkupasjonen, bosetninger og alt konflikten fører med seg. Israel er et demokrati. Med regelmessige valg og et rikt sivilsamfunn, og ikke minst med et åpent debattklima med stor takhøyde, har israelere alle muligheter til konstant å påvirke og legge press på det politiske lederskapet.

Målet er to stater. Et flertall av israelere støtter det. Så hvorfor er den steile Netanyahu-regjeringen valgt inn? I 1995 demonstrerte 200 000 til støtte for Oslo-avtalen. Så hvorfor setter ikke det generelle sentrum-venstre press på lederskapet til å sette seg ved forhandlingsbordet med palestinerne igjen?

Optimismen var stor da Barack Obama ble innsatt som amerikansk president våren 2009. Et sentralt valgløfte var å bringe partene i den stagnerte konflikten sammen. Etter stort press godtok Netanyahu i november endelig kravet som Abbas fremsatte for å ta del i direkte samtaler: ti måneder byggefrys på Vestbredden.

Abbas kom imidlertid ikke til bordet før to uker før perioden utløp. Da stilte palestinerne et nytt ultimatum om fornyet byggefrys som krav for å fortsette.

Jeg var til stede ved bosetningen Revava da sekundene ble talt ned, ballongene gikk til værs og det ytterste høyre feiret.

Venstresiden i Israel hadde nok helst sett at all bygging stanset. Hvorfor satte de ikke i gang et totalt press?

– Den israelske venstresiden har blitt kynisk, forteller sikkerhetsstrategen og fredsaktivisten Yossi Alpher meg. For var palestinernes oppførsel bare nok et trekk for å omgå forhandlinger, der rammebetingelsene er helt andre enn det palestinske folket er villige til å godta? Og samtidig vinne internasjonal sympati?

Fremtidige grenser er det generell enighet om: 1967-grensen med landbytte i henhold til de største bosetningsblokkene: 80 prosent av bosetterne bor på under 5 prosent av landområdet på Vestbredden. Selv om feiringen i Revava var høylydt, stod det ingen gravemaskiner klare: Dagens regjering bygger hovedsaklig i de største bosetningsblokkene.

Dokumenter fra Camp-David-samtalene i 2000 viser imidlertid hvor langt partene står fra hverandre i spørsmålet om palestinske flyktninger.

For israelerne, også det brede lag av venstreorienterte, er Israel som en jødisk nasjonalstat ufravikelig. Senest på vei til New York sa Abbas at han underkjenner dette kravet, og at han ikke vil oppgi kravet om retur til Israel for 4,6 millioner palestinske flyktninger.

Den dogmatiske forståelsen av den fastlåste situasjonen er vesentlig annerledes i Israel, også blant venstreorienterte, enn den fremkommer i Norge.

To stater for to folk. Da jeg fulgte en demonstrasjon til støtte for palestinsk uavhengighet i Øst-Jerusalem 15. juli, var dette gjennomgangstonen blant de israelske aktivistene.

For en tostatsløsning i kombinasjon med flyktningers rett til retur, vil innebære en palestinsk stat på den ene siden og et Israel som snart vil ha en palestinsk flertallsbefolkning.

Etter Holocaust erkjente verdenssamfunnet for alvor behovet for et nasjonalt jødisk hjemland. Israel med jødisk flertall, óg som en nødhavn for diasporaen, er det få som er rede til å oppgi.

Antisemittismen og den arabiske nasjonalismen i regionen inngir videre lite tillit til sameksistens uten forsvarsmessige grenser. Terrorangrepene under den andre intifadaen i 2000, Hamas’ fremvekst og pågående rakettskyts fra Gazastripen etter uttrekningen i 2005, bekrefter sikkerhetsbehovet.

Men alt dette nevnes sjeldent i Norge. Ei heller de rundt 800 000 jødene som flyktet eller ble forvist fra sine arabiske hjemland i sinnet etter at Israel ble opprettet i 1948.

Og ikke de arabiske landenes kompromissløse rolle i å opprettholde flyktningproblemet (ved å stadig holde dem i egne leire), til tross for deres ansvar som invaderende nasjoner mot Israel i 1948. For ikke å snakke om motivasjonen: Uviljen til å oppgi arabisk og muslimsk eksklusivitet over det historiske Palestina.

Det dynamiske, mangefasetterte og liberale Israel – den tradisjonelle venstresiden, vil gjerne stå mot okkupasjonen og alt den står for av overgrep mot palestinerne. Og mot en sjåvinistisk nasjonalisme, og til støtte for palestinske selvstendighet.

Men i dragsuget av en tilsvarende palestinsk og arabisk nasjonalisme, mister argumentene deres kraft.

– Nasjonal stolthet og glede preger stemningen, rapporterte en beveget journalist fra Ramallah til nyhetene på israelsk kanal 10 på fredag kveld.

Mange følte kanskje en ambivalens over at de ikke var ute for å feire sine naboer.

Men israelerne tar ikke til gatene. Til det er de for skeptiske.

Boken Israel: Da fredsbevegelsen forsvant, utkommer i disse dager på Frekk Forlag.