Karin Abraham

Fred på Facebook

Posted in Uncategorized by Karin Abraham on april 5, 2012


Fredsbevegelsen som forsvant

Posted in Uncategorized by Karin Abraham on september 28, 2011

Palestinernes FN-søknad gir et innblikk i den fastlåste konflikten med Israel. Selv om brorparten av israelere støtter et uavhengig Palestina, legger de lite press på myndighetene.

– Kronikk publisert i VG, 28. september 2011

Det gikk et historisk sus over Manara-plassen i Ramallah på fredag kveld. Tusener av palestinere jublet i det en storskjerm viste president Mahmoud Abbas overrekke søknaden om opptakelse som medlemsland til FNs sikkerhetsråd i New York.

Årsaken til at søknaden kommer, er stillstand i den diplomatiske prosessen og et lite forhandlingsvillig Israel. Det var et desperat forsøk på endelig fremgang overfor israelerne. Målet er en uavhengig palestinsk stat. I ryggen har presidenten støtte fra brorparten av den arabiske verden og mange andre.

Men USA og Israel markerte seg mot. Selv om alle støtter en tostatsløsning, stod også flere europeiske land mot initiativet. Meningsmålinger viser at støtten til en tostatsløsning er over 70 prosent i Israel. Men få israelere legger press på myndighetenes linje ovenfor palestinerne.

Hvorfor ikke?

Dynamisk, mangefasettert, med mange med sterke meninger. En trenger ikke å ha tilbragt lang tid i Israel, for å forstå at slik er dette samfunnet.

I motsetning til de fleste landene i regionen har Israel dype akademiske tradisjoner, og forfattere og intellektuelle, fra ytre venstre til ytre høyre. Og til tross for tiår med kriger og press: Slik er fortsatt Israel.

Dette berører selvfølgelig også konflikten med palestinerne; okkupasjonen, bosetninger og alt konflikten fører med seg. Israel er et demokrati. Med regelmessige valg og et rikt sivilsamfunn, og ikke minst med et åpent debattklima med stor takhøyde, har israelere alle muligheter til konstant å påvirke og legge press på det politiske lederskapet.

Målet er to stater. Et flertall av israelere støtter det. Så hvorfor er den steile Netanyahu-regjeringen valgt inn? I 1995 demonstrerte 200 000 til støtte for Oslo-avtalen. Så hvorfor setter ikke det generelle sentrum-venstre press på lederskapet til å sette seg ved forhandlingsbordet med palestinerne igjen?

Optimismen var stor da Barack Obama ble innsatt som amerikansk president våren 2009. Et sentralt valgløfte var å bringe partene i den stagnerte konflikten sammen. Etter stort press godtok Netanyahu i november endelig kravet som Abbas fremsatte for å ta del i direkte samtaler: ti måneder byggefrys på Vestbredden.

Abbas kom imidlertid ikke til bordet før to uker før perioden utløp. Da stilte palestinerne et nytt ultimatum om fornyet byggefrys som krav for å fortsette.

Jeg var til stede ved bosetningen Revava da sekundene ble talt ned, ballongene gikk til værs og det ytterste høyre feiret.

Venstresiden i Israel hadde nok helst sett at all bygging stanset. Hvorfor satte de ikke i gang et totalt press?

– Den israelske venstresiden har blitt kynisk, forteller sikkerhetsstrategen og fredsaktivisten Yossi Alpher meg. For var palestinernes oppførsel bare nok et trekk for å omgå forhandlinger, der rammebetingelsene er helt andre enn det palestinske folket er villige til å godta? Og samtidig vinne internasjonal sympati?

Fremtidige grenser er det generell enighet om: 1967-grensen med landbytte i henhold til de største bosetningsblokkene: 80 prosent av bosetterne bor på under 5 prosent av landområdet på Vestbredden. Selv om feiringen i Revava var høylydt, stod det ingen gravemaskiner klare: Dagens regjering bygger hovedsaklig i de største bosetningsblokkene.

Dokumenter fra Camp-David-samtalene i 2000 viser imidlertid hvor langt partene står fra hverandre i spørsmålet om palestinske flyktninger.

For israelerne, også det brede lag av venstreorienterte, er Israel som en jødisk nasjonalstat ufravikelig. Senest på vei til New York sa Abbas at han underkjenner dette kravet, og at han ikke vil oppgi kravet om retur til Israel for 4,6 millioner palestinske flyktninger.

Den dogmatiske forståelsen av den fastlåste situasjonen er vesentlig annerledes i Israel, også blant venstreorienterte, enn den fremkommer i Norge.

To stater for to folk. Da jeg fulgte en demonstrasjon til støtte for palestinsk uavhengighet i Øst-Jerusalem 15. juli, var dette gjennomgangstonen blant de israelske aktivistene.

For en tostatsløsning i kombinasjon med flyktningers rett til retur, vil innebære en palestinsk stat på den ene siden og et Israel som snart vil ha en palestinsk flertallsbefolkning.

Etter Holocaust erkjente verdenssamfunnet for alvor behovet for et nasjonalt jødisk hjemland. Israel med jødisk flertall, óg som en nødhavn for diasporaen, er det få som er rede til å oppgi.

Antisemittismen og den arabiske nasjonalismen i regionen inngir videre lite tillit til sameksistens uten forsvarsmessige grenser. Terrorangrepene under den andre intifadaen i 2000, Hamas’ fremvekst og pågående rakettskyts fra Gazastripen etter uttrekningen i 2005, bekrefter sikkerhetsbehovet.

Men alt dette nevnes sjeldent i Norge. Ei heller de rundt 800 000 jødene som flyktet eller ble forvist fra sine arabiske hjemland i sinnet etter at Israel ble opprettet i 1948.

Og ikke de arabiske landenes kompromissløse rolle i å opprettholde flyktningproblemet (ved å stadig holde dem i egne leire), til tross for deres ansvar som invaderende nasjoner mot Israel i 1948. For ikke å snakke om motivasjonen: Uviljen til å oppgi arabisk og muslimsk eksklusivitet over det historiske Palestina.

Det dynamiske, mangefasetterte og liberale Israel – den tradisjonelle venstresiden, vil gjerne stå mot okkupasjonen og alt den står for av overgrep mot palestinerne. Og mot en sjåvinistisk nasjonalisme, og til støtte for palestinske selvstendighet.

Men i dragsuget av en tilsvarende palestinsk og arabisk nasjonalisme, mister argumentene deres kraft.

– Nasjonal stolthet og glede preger stemningen, rapporterte en beveget journalist fra Ramallah til nyhetene på israelsk kanal 10 på fredag kveld.

Mange følte kanskje en ambivalens over at de ikke var ute for å feire sine naboer.

Men israelerne tar ikke til gatene. Til det er de for skeptiske.

Boken Israel: Da fredsbevegelsen forsvant, utkommer i disse dager på Frekk Forlag.

En statsmann vender tilbake aka. Fred og forvirring

Posted in Uncategorized by Karin Abraham on november 4, 2010

Fra 2006-markeringen

4. november markerer 15 år siden Israels tidligere statsminister Yitzhak Rabin ble skutt og drept. I den anledning steg han ned, for å befare området der han hadde forsøkt å skape fred.

Ballonger, sang og taler. Det første Yitzhak Rabin gjorde da han ankom Tel Aviv, var å oppsøke minnearrangementet nettopp der han 15 år tidligere var blitt drept. Morderen var en jødisk høyreekstremist. Og likvideringen fulgte Rabins rolle i Oslo-avtalen, som ble signert med palestinerne to år tidligere. Livet var prisen han hadde betalt for å ville oppgi deler av ”Stor-Israel” til palestinerne.

– Det er glissent i rekkene, bemerket den nedstegne statslederen til sidemannen. Ble det fred? – Ting har endret seg siden du forlot oss, forklarte den andre. – Din erkerival Binyamin Netanyahu er statsminister nå, og det ytre høyre sitter i regjering. Freden kom aldri, og etter du ble drept smuldret fredsbevegelsen gradvis bort. Den andre intifadaen brøt ut i 2000, og det ble et blodbad. Jeg beklager Hr. Statsminister, men slik ble det.

Forvirret snublet Rabin vekk fra den store plassen, som nå var oppkalt etter han. – Hyklere, mumlet han og satte seg på en benk. Med et sukk tok han opp en avis og leste: ”Netanyahu nekter å fortsette boligfrysen”. Han ble knapt overrasket over at fredssamtalene med palestinerne trolig gikk i tu igjen.

Men noe fikk allikevel Rabin til å stusse: ”Som jeg sa under talen ved Bar Ilan-universitetet i fjor, så fastholder jeg på å jobbe for en tostatsløsning.” Rabin klødde seg i hodet, for var det virkelig Netanyahu avisen siterte? Den samme Netanyahu som for 15 år siden hadde agitert de argeste motstanderne mot Oslo-prosessen. Og som kanskje indirekte hadde bidratt til at han selv ble drept?

Han leste videre: ”Og til tross for at byggingen fortsetter, så viser altså siste meningsmåling at 71 prosent av israelere nå støtter tanken om en tostatsløsning.” Dette var da underlig, tenkte Rabin. En ting var byggingen. Men noe annet var tallene, for i 1995 så hadde dette vært et tabu å snakke om for andre enn det ytterste venstre.

Rabin var nå for alvor forvirret. Og det tok ikke lenge før han ringte statsministerens kontor og bestilte en bil: –For å inspisere landet, forklarte han raskt. Ny bebyggelse var sprunget opp over alt, og han passerte en mur han ikke hadde sett før. Det var en målløs mann som snart var ute på Vestbredden.

– Det er det palestinske, ikke israelske finansministeriet, forklarte en staut gutt i uniform da Rabin spørrende pekte mot et bygg. – Okkupasjonen pågår fortsatt, men vi har en egen siviladministrasjon i 38 prosent av Vestbredden, forklarte han på arabisk. – Og egne bevæpnede sikkerhetsstyrker i palestinske urbane områder, sa han stolt og viste frem geværet. – Mange skryter av oss nå: Egypterne, amerikanerne, europeerne. Til og med israelerne.

Rabin skjelmet. Han skjønte ikke helt hva, men det var tydelig at noe hadde skjedd. Han klarte ikke å bestemme seg for om han hadde dødd forgjeves eller ei. Forvirringen ble imidlertid ikke fullstendig før sjåføren begynte å fortelle: Om palestinernes splittelse og Hamas’ styre på Gazastripen. Om et isolert, nedsanksjonert og dysfunksjonelt område som befant seg både i Israels og islamistgruppens klo. Og om blodbadet under israelernes storangrep for to år siden, da tålmodigheten etter rakettregnet hadde tatt slutt.

Det er ikke godt å si hva Rabin tenkte da han, sammen med ballongene som svevde over Rabin-plassen, igjen tok farvel. For der nede så han relativ velstand i et stadig mer oppstykket Vestbredden, og et Gaza der fremtiden bare var et ord. Og aldri hadde så mange israelere vært enige med han, men så få gjort noe.

Men på Rabin-plassen stod allikevel noen, som 15 år etter fortsatt markerte håpet om fred.

En gris og et varsko fra Hebron

Posted in Uncategorized by Karin Abraham on mars 19, 2010

På den annen side, Adresseavisen 18.3.2010

Et år til Gaza

Posted in Uncategorized by Karin Abraham on januar 1, 2010

Om samaritanere og skyld

Posted in Uncategorized by Karin Abraham on desember 4, 2009

I tilsvaret til min kronikk, (“Naive samaritanere”, Adressa 11.11.09) karakteriserer phd. stipendiat ved UiO Marte Heian-Engdal min kritikk av en feilslått bistandsstrategi til de palestinske selvstyremyndighetene som en “skivebom”. (”Skivebom om samaritanerne”. Adressa 17.11.09, se faksmile) Jeg mener at hun tar feil:

Heian-Engdal viser til et asymmetriske maktforhold mellom Israel og palestinerne som det overspennende og reelle problemet i konflikten. Korrupsjon, mener hun, er sekundært, om enn ikke ubetydelig i den store sammenhengen.

Bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene (PA) er imidlertid i stor grad et politisk prosjekt, der målet er å legge til rette for etableringen av en fremtidig uavhengig palestinsk stat. Hensikten har vært å samle og å styrke palestinerne, nettopp med tanke på at økt selvstendighet vil bidra til å jevne ut maktforholdet i konflikten. Det bør derfor være åpenbart at korrupsjon direkte påvirker og svekker palestinerne, nettopp i henhold til denne asymmetrien.

Heian-Engdal hevder videre at sosioøkonomiske konsekvenser som følge av økonomiske sanksjoner implementert av det internasjonale giversamfunnet etter 2006-valget, forårsaket konflikten mellom Hamas – og Fatahfraksjoner. Igjen underkjenner hun min forklaringsmodell som vektlegger Fatahs korrupsjonsregime som bakgrunn for konflikten som endte i dagens geografiske og politiske splittelse mellom Vestbredden og Gazastripen.

For det første så er det viktig å huske at det internasjonale samfunnet ikke stanset all bistand innen turmultene som oppstod etter valget: Brorparten av den eksisterende bistanden fortsatte, men ble kanalisert gjennom den såkalte TIM (Temporary International Mechanism) som ble etablert for å nå det palestinske folket uten å gå gjennom PA. Det er derfor ikke snakk om en fullstendig økonomisk kollaps, som Heian-Engdal gir inntrykk av.

Ved å anse splittelsen som et direkte resultat av disse sanksjonene, underkjenner Heian-Engdal videre at det skal ha eksistert underliggende konfliktlinjer før sanksjonene trådte i kraft. Heian-Engdals forklaringsmodell faller imidlertid på sin egen urimelighet i operasjonsfeltet mellom implementeringen av TIM, og den brutaliteten som kom tilsyne i kampene, og som resulterte i flere hundre drepte og over tusen skadde. La meg dessuten få minne om at konfliktlinjen begrenset seg til partitilhørighet, og at den ikke omfattet etnisitet eller religiøse skillelinjer. Dette, mener jeg, underbygger min institusjonelt baserte modell.

Avslutningsvis så underkjenner Heian-Engdal min påstand om at palestinsk splittelse står i veien for fred, under argumentet av at dette er noe som ”vanligvis ytres av israelske politikere, fortrinnsvis i maktposisjoner”. Hun hevder videre at jeg ved denne påstanden bidrar til å dekke over et av de virkelige hindrene for fred: Israels stadig ekspanderende bosetningsprosjekt.

Jeg tolker dette dit hen at hun mener at dette kun er nok et tomt argument fra israelsk side for å unnslippe byggestans. Som Heian-Engdal så mener jeg bosetningsprosjektet er en av de store tragediene i konflikten. Jeg står imidlertid på at splittelse hindrer fred; Blant flere faktorer henger dette sammen med PAs manglende legitimitet som et representativt organ for det palestinske folket i sin helhet. En palestinsk fraksjon kan ikke ta avgjørelser som relaterer seg til palestinerne som et samlet folk.

Et annet argument relaterer seg til det internasjonale samfunnet, som er en sentral pressgruppe i konflikten. En slik posisjon innebærer stort ansvar, og det hersker vel liten tvil om at et ansvarlig, funksjonelt og samlet palestinsk lederskap vil bidra til å overbevise internasjonale aktører til å anta en langt tydeligere posisjon i sitt press mot Israel.

Og slik henger bistanden og forvaltingen av denne, sammen med konflikten i sin helhet. Heian-Engdals kritikk har nok gode intensjoner. Jeg opplever den allikevel som et uttrykk for en nokså fatalistisk forståelse av konflikten, som forutsetter statiske maktforhold der palestinerne har antatt en evig offerrolle, ikke bare ovenfor Israel men også ovenfor det internasjonale samfunnet. – Og, innen en slik forståelse er offerets handlinger irrelevante, hvor enn selvdestruktive de er, for de vil aldri kunne ta grep og selv påvirke sin situasjon.

Jeg mener imidlertid at en konstant prosess av selvkritikk fra alle involverte parter kan bidra til å gjøre maktforholdet i konflikten dynamisk. Og nettopp dette tror jeg er veien å gå dersom målet er fred og forsoning innenfor rammen av to stater.

Stickerkrigen

Posted in Uncategorized by Karin Abraham on juli 15, 2009
Stickere på en dør i Hebron

Stickere på en dør i Hebron

Venstre-radikale, ultraortodokse, høyreorienterte sikkerhets-nicker og settlere. Hva mener israelere? Og hva står det egentlig på israelske ‘bumper stickere’?

For å finne ut av dette, se hip-hopgruppa Hadag Nahashs musikkvideo av ‘The Sticker Song’. (Med engelsk teksting).

Sangen er skrevet av den kjente israelske forfatteren David Grossman, som har satt sammen velkjente sticker-tekster som henger over alt i landet . Sangen har rukket å bli noen år gammel, men stickerne er fortsatt å finne i alle krinkelkroker i Israel.

Hadde de valgt Uganda..

Posted in Blogroll, Uncategorized by karinaa on mai 20, 2009

uganda map-3

Theodore Herzl, grunnleggeren av den moderne politiske sionismen og forfatteren av Der Judenstaat, vurderte et ørlite sekund på slutten av det 19. århundret å opprette en sionistisk stat i Uganda, som da var underlagt britisk kontroll.

Mens Hamas og Fatah krangler, Iran foretar prøveoppskytning av nye raketter, og dimmiterte israelske soldater er høye på syre i Goa, lurer jeg: Hva hadde egentlig skjedd dersom de hadde valgt Uganda?

Hadde de valgt Uganda..

– så hadde fjortisene på Oslo City ikke brukt Palestina-skjerf. ‘Busuti’ eller ‘gomasi’, fargerike sarier, er mye kulere. Free Uganda!

– så hadde kampene om hovedstaden Kampala (istedenfor Jerusalem) gitt avisene mye mer svingende overskrifter. Jeg trenger vel ikke kommer med eksempler!?

Herzls motto var som kjent; «If you will it, it is no dream». Det spørs imidlertid om den jødiske staten ikke nettopp hadde forblitt en drøm, hadde de valgt Uganda: I årene 1900-1920 herjet nemlig sovesyke i området, en epidemi som tok livet av mer enn 250 000 mennesker.